Etter den eventyrlige uken i Brasil, trodde jeg Ecuador ville bli en nedtur. Både fordi jeg har vært på de fleste stedene vi skulle besøke (da jeg besøkte Petrin som var volontør der i 2005), og fordi jeg etter en uke borte fra familien savnet dem alvorlig. Jeg snakket med Sunniva på telefon like før vi forlot Brasil, og denne samtalen førte til at jeg på flyplassen i Sao Paulo hadde lyst å reise hjem, og ikke motsatt vei vestover, til den andre siden av kontinentet, til storbyen Guayaquil i Ecuador...
Men isteden for å bli en nedtur, ble det andre og siste landet vi besøkte på vår Sør-Amerikatur en opptur, enda mer spennende enn Brasil. I første omgang var oppturen bokstavelig: Like etter landing i Ecuador satte vi oss på en buss og kjørte i 4 timer, østover ut av byen, gjennom et flatt og relativt øde område, og plutselig rett oppover. Opp i Andes-fjellene, gjennom skylaget (nifse greier, noen få meter sikt, og stup ned til høyre for oss), og til slutt over skylaget. Utrolig vakkert...
Vi passerte topp-punktet på over 4000 meter, før vi kjørte nedover igjen og kom til den vakre byen Cuenca på 3000 meter. Her overnattet vi før vi kjørte til den mindre byen Canãr, for å besøke kishwa-urbefolkningen, som nedstammer fra inkaene. Normisjon (den tredje av misjonsorganisasjonene jeg jobber med som vi besøkte på turen) har jobbet blant kishwaene siden 70-tallet, og har fremdeles en nær og god samarbeidsrelasjon til dem, selv om de leder og driver kirken sin selv. Delvis med ryggen til ser vi Ole Andreas Gjerull, som viste imponerende dr.Livingston-fakter da han kjørte oss trygt gjennom tåka dagen før. Han hilser på menighetsrådslederen i kirken som vi besøkte her i Canãr. I bakgrunnen sees Åse Røsvik de Vargas, som er Normisjons veteran-misjonær i Ecuador, og som nå er direktør for Normisjons arbeid i landet...
Her skulle vi få oppleve den mest eksotiske gudstjenesten jeg har vært med på (og jeg har vært med på litt av hvert av menighetsliv rundt i verden). I denne lille byen finnes 12 (!) kishwa-menigheter. De driver sitt menighetsliv gjennom uka, men på søndagen samles alle i dette kirkebygget i Canãr sentrum til gudstjeneste. Vi ble tatt godt imot av smilende og vennlige indianere...
Disse indianerne opplever marginalisering fra 3 fronter: De marginaliseres av "mestisene" (ecuadorianere som ikke hører til urbefolkningen), de marginaliseres av kishwaer som ikke er kristne, og de marginaliseres av kishwaer lenger nord, fordi "søringene" visstnok samarbeidet med de spanske erobrerne når de kom til området. Men her i kirken kan de fritt komme sammen og lovprise Gud. For meg var dette en opplevelse av at dette er VELDIG forskjellig fra hva jeg er vant til, men at det likevel handler om akkurat det samme, og at vi som er Guds barn er ett med hverandre, til tross for alle forskjeller...
En annen spennende opplevelse i denne gudstjenesten var ungdomsinnslagene. Ungdommen har fått stadig større frihet i denne menigheten, og deres hip-hop danser var så forskjellige fra de tradisjonelle urbefolkningsuttrykkene som de kunne bli. Og likevel fikk de rom, og demonstrerte hvor store kontrastene kan få lov til å være i en og samme menighet og gudstjeneste...
Etter gudstjenesten var det tid for kirkekaffe, av et litt annet slag enn det vi pleier å oppleve i gamlelandet: Duker ble lagt ned på bakken utenfor kirken, og plastposer med mat ble strødd utover: Poteter (kokte, men kalde), bønner, små kjøttbiter og annet. Jeg var livredd for å få mageproblemer, og ikke smakte det særlig godt heller. Men det er ekstremt uhøflig i denne kulturen å takke nei, så her var det bare å hoppe i det. Jeg gomlet i meg 3 kalde poteter (for misjonærene påpekte at man bare må spise på for å vise den passelige dosen med høflighet)...
Etter en flott dag i Canãr overnattet vi enda en natt i den deilige byen Cuenca, før det bar tilbake til Canãr og denne gangen til kishwaenes egen skole, Tamboskolen...
Dette er en skole som drives helt og holdent av kishwaene selv, den er trespråklig, her lærer elevene de forskjellige fagene både på spansk, engelsk og kishwa...
Skolen var preget av glade barn og en veldig positiv atmosfære...
Og også her ble det servert mat. Her tok de skikkelig i, og laget et digert måltid for oss, som helst sikkert gjorde et solid innhugg i skolens budsjett. Men det er noe av kulturen her, gjester er noe man verdsetter høyt...
Hvis jeg syntes de kalde potetene dagen før var en utfordring, så var det bare oppvarmingen sammenlignet med den prøvelsen jeg nå skulle utsettes for: Lærerne hadde virkelig slått på stortromma, og serverte det fineste de har å by på ut fra sine kulinariske referanserammer: Marsvin. Og igjen, jeg måtte spise, eller ville jeg virkelig tråkke i salaten. Det smakte som det måtte: Pung. Jeg plukket det minste stykket jeg kunne finne, og tvang det i meg...
Tamboskolens egentlige navn er Mushuk Kawsay, som betyr "Nytt liv". Den bygger på et kristent verdigrunnlag, og har derfor hatt en del problemer med å bli offentlig godkjent. Men nå i høst fikk den ny status som videregående skole, i tillegg til at den er grunnskole fra før. Skolen har en flott lærerstab som i tillegg til den vanlige undervisningen har som oppgave å bevare og bygge opp under kishwa-kulturen...
Etter besøket på Tamboskolen kjørte vi enda et stykke innover i Andes-fjellene, til inka-ruinene Ingapirca. Dette er de største inka-ruinene i Ecuador. Jeg hadde gledet meg til omvisningen her, men like før vi skulle starte den, fikk jeg problemer med høydesyke. Jeg ble slapp og svimmel, og måtte sette meg ned. En av misjonærene anbefalte en flaske cola (vann hadde jeg drukket masse av, så det hjalp ikke), og colaen gjorde susen. Men for sikkerhets skyld skippet jeg omvisningen, man skal ikke spøke med høydesyke, og det tar lang tid å kjøre ned til "tykkere" luft. Det største bygget som kan sees i bakgrunnen er soltempelet i inka-byen...
Etter Ingapirca kjørte vi den lange turen ned fra fjellene (nok en gang gjennom skyene med null sikt), og inn til Guayaquil, der vi skulle tilbringe resten av Sør-Amerikaoppholdet. Her møtte vi Misjonsallianse-misjonærene Roy Mersland og Andreas Andersen (med ryggen til), som tok oss med ut for å spise. Der vi parkerte, kom fattigdommen rett i strupen på oss, små barn som var ute og tigget...
Misjonsalliansen driver et meget omfattende arbeid i Guayaquil, som berører veldig mange fattige mennesker. I tillegg til den høye kvaliteteten på selve arbeidet, så er de flinke på å fremme prosesser som innebærer at de forskjellige prosjektene litt etter litt overtas av lokale mennesker og organisasjoner. Etter en tid er Misjonsalliansen ikke inne med midler lenger i det hele tatt, men fortsetter å ha en vennskapsrelasjon til prosjektene. Mikrokreditt er et av skoleeksemplene, Misjonsalliansen hjelper dem fortsatt, men de er en selvstendig, lokal organisasjon. Her besøker vi hovedkontoret til mikrokreditt-institusjonen D-Miro. Her er det mye penger samlet, midt i slummen. Derfor trengs det tungt bevæpnede vakter...
Mikrokreditt fungerer på følgende måte: Fattige mennesker som ikke har kredittverdighet til å få lån i vanlige banker, får små lån i D-Miro, for å for eksempel starte opp en liten bedrift. Denne bedriften kan drive med alt fra å sy dresser, til å selge juice, som i dette tilfellet. Gjennom pengene de låner, kan de skaffe seg råvarer eller nødvendig utstyr eller andre ting som trengs i en oppstartfase. Gjennom pengene de tjener på bedriften, kan de både forsørge familien sin, og betale tilbake lånet. Når dette er tilbakebetalt, kan de låne mer, og gjerne en større sum, så de kan utvide bedriften sin. Dessuten kan de få nye lån til å for eksempel gjøre (helt nødvendige) utbedringer av boforholdene for seg og sin familie (gå fra å bo i bambus-skur til murhus, for eksempel). Tusenvis av fattige mennesker har på denne måten fått hjelp til å hjelpe seg selv, og til å komme ut av fattigdommen...
Mellom alle de gode misjonsopplevelsene våre, måtte vi være litt turister også. Her besøker jeg indianermarkedet, der jeg forrige gang jeg var i Guayaquil gjorde et skikkelig kupp på et vakkert maleri fra Andres-fjellene som nå henger i stua vår. Jeg håpet å gjøre en oppfølger denne gangen, vel vitende om at det ville bli mye vanskeligere, for nå er det ikke lenger bare jeg som bestemmer hva som skal opp i stua. For å si det enkelt: de to maleriene jeg kom hjem med (og som jeg synes var kjempefine) kommer i beste fall til å få en plass i en obskur gang i kjelleren eller lignende...
En av kveldene besøkte vi bibelskolen til den lutherske kirken som Normisjon samarbeider med her i Guayaquil. Normisjon er den av de 6 misjonsorganisasjonene som misjonskonsulentene jobber for, som etter min mening er best på ledertrening. Og det er ledertrening Normisjon nå er i ferd med å spisse mye av sitt misjonsarbeid inn mot. Slik er det i Andesfjellene blant urbefolkningen, og slik er det her i storbyen. Denne kvelden på bibelskolen var det to unge kvinner som undeviste, en på 24 og en så ung som 18 år. Selv om jeg ikke forstod språket var det helt tydelig at dette var veldig flinke folk, som tydeligvis har fått en utmerket ledertrening...
Dette er ikke en fulltids bibelskole, elevene her er på bibelskolen 2 kvelder i uka (om høsten vel å merke. Om våren er de kun èn kveld i uka på bibelskolen, den andre kvelden har de praksis som smågruppeledere i menighetene sine). Disse ungdommene kjører halvannen time hver vei for å komme til bibelskolen, de bor i en forstad et stykke utenfor Guayaquil...
Ny dag og nok en anledning til å ta noe av Misjonsalliansens store og mangfoldige arbeid i Guayaquil inn over seg. Vi besøkte en menighet som alliansen samarbeider med, som denne dagen avslutter et kurs i håndarbeid for kvinner i slummen. De har lært å lage vesker, som de så kan selge, og dermed få seg arbeid og inntekt. Ser en dette i sammenheng med den tidligere omtalte mikrokreditten, så ser man en fin helhet. På avslutningen av kurset fikk vi være med og dele ut diplomer, og kjøpe oss vesker...
I tilknytning til denne menigheten ligger også en av de mange skolene som Misjonsalliansen samarbeider med. Her fikk vi se hvor enkle kår elever i slummen i Guayaquil hadde (de som er så heldige at de faktisk får mulighet til å gå på skole i det hele tatt). Undervisningsbygget var av bambus, med de begrensningene det innebar i forhold til lydtetthet mellom klasserommene. I tillegg til å bidra med masse utstyr, gir Misjonsalliansen støtte slik at denne skolen etterhvert kan få murbygg til undervisningen...
Så er det tid for enda et av de absolutte høydepunktene på hele Sør-Amerikaturen. Vi fikk se et tydelig eksempel på misjonsarbeid i frontlinjen. Kanskje kan man se på Misjonsalliansens arbeid blant fattige i Guayaquil som en "erobringskrig", der fattigdommen stadig erobrer nye territorier ved at nye bydeler med fattige mennesker fra landsbygda vokser frem. Disse bydelene vil myndighetene ikke engang innrømme at eksisterer, og det finnes så å si ingenting av infrastruktur eller annet nødvendig for et verdig liv her. Så kommer Misjonsalliansen og andre bistandsorganisasjoner og prøver å "erobre" disse områdene ved sitt mangfoldige arbeid blant fattige, og etter hvert blir bydel etter bydel et bedre sted å leve i, der stadig flere får hjelp til å finne en vei ut av fattigdommen. Vi fikk besøke et helt nytt satsingsområde for Misjonsalliansen, en helt ny bydel i utkanten av Guayaquil, der fattigdommen er på sitt mest ekstreme. Og her fikk vi komme inn i dette hjemmet...
Dette er en familie som Misjonsalliansen har kommet i kontakt med, og begynt å hjelpe til å finne en vei ut av fattigdommen. Det som slo meg med denne kvinnen, som fra dag til dag ikke vet om hun har mat å sette på bordet til sine fire barn, var det livsmotet hun viste. Gløden. Motivasjonen. Og der er nøkkelen til Misjonsalliansens arbeid. Ikke å gi mat fra dag til dag til de "stakkar hjelpeløse" fattige. Men å gi dem verktøyene til å leve ut sitt potensial, til å ta ansvar for sin egen situasjon og lede seg selv og sine barn ut av fattigdommen. Denne kvinnen gjorde et dypt inntrykk på meg...
Så var det kveld igjen, og nok en gang tid for å se på Normisjon sitt arbeid. Det vil si, denne gangen var det en sammenheng der både Misjonsalliansen og Normisjon samarbeider med en menighet: en av de lutherske kirkene i byen får hjelp av Misjonsalliansen til å utvikle sin diakonale profil, samtidig som Normisjon hjelper dem med ledertreningen. Vi hadde først en samtale med menighetens pastor og grunnlegger, før vi ble med rundt i noen av menighetens smågrupper som hadde samling denne kvelden. Vi kjørte gjennom slummen i mørket (noe man ikke gjør uten å sitte trygt innelåst i en bil) og besøkte den enkle boligen der noen av ungdommene var samlet. Lengst til høyre sitter pastorens datter Cathrine, veldig flink og reflektert til å være bare 18 år gammel, hun var en av dem som imponerte oss med sin undervisning på bibelskolen...
Siste dag i Ecuador, og tid for en av de tingene jeg hadde gledet meg aller mest til. Noe jeg fikk oppleve også forrige gang jeg var i Guayaquil, og som gav meg et av mine aller sterkeste møter med Gud: Centro Creer, Misjonsalliansens arbeid blant handikappede barn i slummen. Her ser vi mødre av barn som er knyttet til senteret. Mødre som gjerne gjemte vekk barna sine før, fordi de skammet seg: å få handikappede barn i denne kulturen innebærer at foreldrene har syndet og derfor straffes av Gud på denne måten...
Og dette er ikke bare et senter som gir barna masse omsorg og positiv oppmerksomhet. I tillegg er dette et sted som hjelper barna til å utvikle seg på sine premisser, til å mestre nye ting, og til å klare seg bedre i samfunnet...
Ta denne gutten her for eksempel. For ikke lenge siden kunne han bare krype rundt på gulvet. Men han så at dette satte begrensinger for ham i forhold til å leke med de andre barna som gikk og sprang omkring. Så derfor lærte han seg å gå, litt etter litt, med denne støtten. Nå springer han rundt som en propell i skolegården. Kvinnen som leder dette senteret, fortalte oss at når hun kommer på jobb om morgenen, og ser smilene til disse barna, tenker hun at det er slik Gud smiler til henne også...
Til slutt i vår fantastiske turnè gjennom misjonsarbeidet i Guayaquil besøkte vi Misjonsalliansens fotball-prosjekt Fotball krysser grenser. Barn og ungdom i slummen som ikke har noe å ta seg til, og som dermed lett blir offer for rusmisbruk og kriminalitet, får mulighet til å spille fotball på baner som alliansen har fått bygget, og med fotballutstyr som de har sponset. I tillegg til at barna og ungdommene har det kjekt på fotballbanen lærer de samhandling, og mestrer oppgaver som gir dem selvtillit. Noen steder ber de også før kampene!
Etter fotball-besøket og en hyggelig middag siste kvelden hos noen av misjonærene, var det tid for å pakke kofferten, sove noen få timer før en grytidlig flyavgang hjemover. Vi var stinne av inntrykk på den lange flyturen, og hadde masse godt faglig stoff til vårt videre misjonskonsulent-arbeid. Hovederfaringen som jeg har med meg hjem er at misjonen står i det godes tjeneste, og bringer himmelen med alle dens velsignelser inn i livet og hverdagen til mennesker. Man blir ikke mindre motivert til å jobbe for økt misjonsfokus i bispedømmets menigheter etter å ha vært på en slik reise...
www.jul.no. Dette var adressen Jeanette søkte på for drøyt to år siden på nettet, da vi satt i Australia, kalenderen sa desember, og vi strevde med å finne julestemningen. Vel, i år (det vil si i fjor) ble det jul for alle penga. Halve morroa er alle juleforberedelsene. Her er Sunniva og mamma igang med å lage juledørkrans...
Pappa ordner adventskalenderen, der Sunniva hver dag i desember frem til jul får åpne en pakke, og i år inneholdt hver pakke en julesang, og dette falt veldig godt i smak hos Sunniva...
Julebakst er selvsagt pensum, her er Sunniva og Amalie i gang med lussekattene...
...og senere i måneden var det pepperkakehus som stod på programmet...
En annen viktig ting som kom på plass under juleforberedelsene, var at Aksel fikk hentet frem juletennene i tide...
Så kom snøen. Det vil si bittelitt snø. Og Sunniva benyttet anledningen til å lage snø-engel. Lite visste vi hva vi hadde i vente når det gjelder snø...
Den lørdagskvelden like før jul der det lavet ned en halvmeter med snø, husker vi alle. Slik så den lille hagen ut etter snøfallet. Det ble vanskelig for Oskar å lense sjarken eller låre pudding under disse forholdene, uten at råvarene setter seg fast i pelsen...
Sunniva kunne nyte snøen i fulle drag...
Mamma og pappa hadde kjøpt ski til henne i julegave. Men hun fikk dem på forskudd, noen dager før juleaften, for å kunne nyte den sjeldne snømengden i fulle drag (legg merke til vårt lille tre, som passer til den ikke så kjempestore stua vår)...
Sunniva står på ski for første gang i sitt liv (inne på Tau), en milepæl i familien Mjølhus Theiss sin historie...
Så har den store dagen kommet, selveste juleaften. Sunniva og Aksel gjør unna julebadet i hver sin stamp i dusjen...
Juleaften feiret vi på Tau hos farmor og farfar...
På Tau er tradisjonen å spise Fon Dy (helt sikkert ikke slik det skrives, men hvem bryr seg, det smaker grisegodt lell), men det blir en alt for stor tålmodighetsprøve for små barn, derfor har vi julegrøt først, deretter pakkåpning, og så Fon Dy når ungene er i seng. Sunniva fikk mandel (men det er ingen bombe, alle små barn får tilfeldigvis mandel i grøten hjemme hos farmor)...
Pappa har blitt hoffleverandør av julenissetjenester hos noen gode venner og naboer av farmor og farfar, så han måtte ut i arbeid etter julegrøten...
Pappa var altså tilfeldigvis ute på do akkurat da nissen kom, så han gikk glipp av hele morroa. Men den viktigste målgruppen, Sunniva og søskenbarn Robyn, lot til å være godt fornøyde...
Aksel feirer sin første jul, han var ikke så opptatt av nissen, men desto mer fascinert av presangene. Eller rettere sagt presangpapiret... 
Julenissebesøket ble avsluttet med at Robyn og Sunniva sang julesanger for nissen før han tok kvelden...
Deilig med hvit jul!! Akebakken innerst i Fredrik Stangsgate har blitt flittig brukt. Her er Amalie og Jeanette på vei nedover...
...etterfulgt av Emil og Sunniva...
...og til slutt Aksel og pappa, på et litt mindre avansert akebrett...
Så er det tid for litt obligatorisk snøvasking. Her er det Emil som får gjennomgå...
Aksel synes nok det er litt skummelt med denne snøvaskekrigen, og holder seg på trygg avstand (akkurat som pappa)...
Mamma tar med begge ungene på en siste tur ned bakken...
Det har vært en alle tiders julefeiring, og langt fra alt er dekket i denne bloggposten. Takk til dere alle som vi fikk dele denne flotte jula med. 
