Familien Mjølhus Theiss: Høygravid mamma og influensasyk datter

torsdag 29. januar 2009

Høygravid mamma og influensasyk datter

Se så stor mamma har blitt! Med ca 3 uker igjen til termin, ser det ut som lillebror har det trangt nok til at han kan melde sin ankomst når som helst. Mamma er STOR denne gangen. Sammenligne gjerne med dette bildet, tatt på sykehuset i Perth noen timer før Sunniva ble født:

Apropos sykehus, i dag har Jeanette vært på fødeavdelingen i Stavanger til journalskriving. Lillebror kan i prinsippet komme når som helst nå. Dette ble vi kraftig minnet om når våre gode venner Ingvild og Roar ble foreldre i helga, de hadde termin nesten nøyaktig samtidig med oss. Gratulerer så mye med lille Marie!

Vår uke har ikke vært så kjekk: De ringte fra barnehagen forrige torsdag, Sunniva hadde fått feber og måtte hentes. Da pappa tok henne opp i armene, spydde Sunniva over hele ham. Så fulgte dagevis med høy feber, lite søvn, masse grining og dårlig humør, legebesøk nesten daglig, og usosialt inne-liv. Skikkelig stusselig, og aller verst for stakkars vesle-jenta, som gjennomgikk sin verste sykdomsperiode til nå i livet. På onsdag fikk vi endelig en konkret diagnose, lungebetennelse og dobbelsidig ørebetennelse. Det høres fælt ut, men vi er lettet, for dermed vet vi hva det er, og kan medisinere deretter. Det er ingenting som er så sykt som en syk mann, heter det, men jeg jeg vet ikke helt... Uansett, siden hun begynte med medisiner, har hun blitt mye bedre, men helt i vater er hun enda ikke. Dette bildet er fra første sykdomsdag:

Ellers er det å fortelle at mamma går ut i permisjon i dag, og er dermed ferdig med sitt vikariat på Varatun. Men hun kommer til å søke på nye stillinger som dukker opp der, siden hun trives så godt. Pappa skal i intervju på Stavanger Bispedømmekontor på tirsdag, i forbindelse med stillingen som sokneprest i Lura menighet. Og på mandag skal vi på visning igjen, for å se på en veldig interessant bolig i nabolaget til Tante Lill og co. Så det er spennende tider i heimen!

Vi tar med en liten notis til: Vår gode kompis Harald inne på Tau har ordnet billett til pappa til Bruce Springsteen-konsert i Bergen i juni! Pappa har 6 plater av The Boss i hylla, så dette er stor stas! Guttetur til Bergen i juni er prikket inn i almanakken, og kommer selvsagt til å bli grundig referert her på bloggen når den tid kommer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Prestens avdeling

Når jeg legger ungene om kvelden, har vi en bønn vi ber sammen. Vi ber om at de hver dag skal få erfare og vite om Guds kjærlighet, Guds nåde, Guds nærvær i deres liv og Guds store kraft. Dessuten ber vi om at de hver dag skal få være til velsignelse for de menneskene de har rundt seg, og et vitne for dem om hvem Jesus er og hva han har gjort for oss. Noen vil kanskje tenke at dette er svære ting å be om for så små barn. Hvordan kan de erfare Guds kjærlighet, nåde, nærvær og kraft? Og hvordan kan de velsigne mennesker og fortelle om Jesus? Vel, vår alles kjære Anne-Cath. Vestly, som nettop forlot oss, sa at vi ikke skulle undervurdere de små barna. De får med seg mye mer enn vi tror. Jesus var også inne på noe av det samme, da han sa "La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!" (Markus 10,14). Uansett, det er ikke bare 1- og 3-åringene som kan være som små barn. Jeg kjenner meg ofte igjen selv, kan jeg virkelig begripe det som har med Gud å gjøre? Og kan jeg virkelig velsigne menneskene rundt meg, og fortelle om Jesus gjennom ord og handling? Ja, hvis jeg åpner sansene mine og hjertet mitt for det som skjer rundt meg på samme måte som Aksel og Sunniva gjør, har den samme nysgjerrighet og livsglede som dem, da vil Gud både kunne tale til meg, og gjøre meg til et talerør for Ham. Og det gjelder deg også, så vidt jeg kan begripe.

I CD-spilleren

Genesis er som kjent gudfedrene innen progressiv rock. Og det å samle opp hele katalogen deres er en omstendelig prosess. Heldigvis. For da har de fleste av oss mye snop i vente. Disse gutta leverer, gang på gang på gang (dessverre må jeg kanskje si "leverte", for vi må tilbake til 1997 for å finne forrige studioplate-slipp). Uansett, en undervurdert epoke i bandets karriere, er tiden etter at Peter Gabriel forlot bandet i 1975, men før det tok av for alvor kommersielt i 1983. Jeg har såvidt kommet i gang med å samle plater fra denne perioden, og vil i den forbindelse på det varmeste anbefale A Trick Of The Tail fra 1976, første plate uten Gabriel, med trommis Phil Collins som vokalist. Dette er aldeles nydelig materiale fra begynnelse til slutt. Åpningssporet Dance On A Volcano er klassisk prog med et lett psykedelisk snitt, ikke akkurat Jeanettes favorittlåt, men du verden som dette driver. Tony Banks (keyboard-guruen, selve grunnfjellet i Genesis) går fullstendig av skaftet her. Her er nydelige ballader som Entangled og Ripples med magiske melodilinjer. Og her er drivende låter med sleipt trommearbeid og hypnotiserende flinkis-instrumentalpartier, som Robbery, Assault and Battery. Denne er et must, løp og kjøp!

Film-terningen

Batman-filmene hører hjemme i kategorien Gunthers favorittfilmer. Først ute var Batman i 1989, Tim Burton regisserte, Michael Keaton var Bruce Wayne/Batman, og selve trekkplasteret var Jack Nicholson som The Joker. De første filmene kombinerte en mørk og dyster atmosfære, deilig humor og en eventyraktig tegneserieverden. Denne første filmen er fullkommen, ekstremt underholdende og slitesterk. Terningkast 6. I 1992 kom oppfølgeren Batman Returns. Nok en gang stod Tim Burton for regien, Keaton gjentok rollen som Wayne/Batman, og hovedskurken var The Penguin i Danny De Vitos skikkelse. Dessuten deltok en über-lekker Catwoman, spilt av Michelle Pfeiffer. Denne filmen er et par hakk mørkere enn forgjengeren, ikke egnet for små barn. En glitrende film, men ikke helt på nivå med den magiske eneren. Terningkast 5. Filmselskapet mente imidlertid at Batman Returns ble for mørk, og film nummer 3 ble en reaksjon på toeren, Batman Forever fra 1995, med Joel Schumacher som regissør. Val Kilmer overtok Wayne/Batman-rollen, og det at skurken The Riddler ble spilt av Jim Carrey, skulle si det meste om filmseriens retningsforandring. Tommy Lee Jones spilte Two Face, filmen er fargesprakende, fartsfylt og crazy. Det fungerer bra, men ikke så bra som de dystre forgjengerne. Terningkast 4. Så kom mageplasket i 1998 med kalkunen Batman & Robin. George Clooney dreit seg ut i rollen som Wayne/Batman, men han var kunstnerisk sammenlignet med hovedskurken, Arnold Schwarzenegger som Mr. Freeze. Dette er en idiotfilm av de helt sjeldne, enda mer farger og eksplosjoner enn forgjengeren, men både helter, skurker og plot mangler totalt sjarm og troverdighet. Terningkast 2. Filmens viktigste funksjon var at den trigget en reaksjon i Batman-filmserien. Eller snarere en revolusjon. I 2005 kom Batman Begins, fortellermessig uavhengig av de 4 første filmene, med Christopher Nolan som regissør, og Christian Bale som Wayne/Batman. En mye mer realistisk tilnærming, og en helt annen dybde i karakter- og samfunnskildringen. Filmen presterer det kunststykket at den konkurrerte med den første Batman-filmen om å være min favoritt i serien. Det hjelper godt på at Liam Neeson er skurk, og at Gary Oldman, Michael Caine og Morgan Freeman er med i viktige roller. Terningkast 6. Og likevel, den beste filmen i serien er den foreløpig siste, The Dark Knight fra 2008. Nolan er regissør igjen, Bale, Oldman, Caine og Freeman gjentar sine roller, og Heath Ledger klarer det mesterstykket å gi Jack Nicholson konkurranse i rollen som den beste The Joker. Dette er en magisk film, og der Nicholson var en ond men sjarmerende Joker, gjør Ledger en skurk som er ren ondskap tvers gjennom, uten noen forsonende trekk. Denne filmen trollbinder deg fra start til slutt, Terningkast 6. Og den kommersielle suksessen til de siste to filmene (Dark Knight er tidenes nest mest innbringende film, etter dustefilmen Titanic), sikrer oss at det kommer flere filmer i denne gromme filmserien. Warner Brothers har antydet 2011 som mulig tidspunkt for neste film. Jeg gleder meg som en unge allerede.

Fotball-synsing

En ny sesong er i gang i England, og for første gang så lenge jeg kan huske, har jeg ikke noe håp om at Pool skal vinne ligaen. Sesongen i fjor var en katastrofe, her må ting bygges opp igjen stein for stein, og kanskje vi skal ha som mål å vinne ligaen om 3 år? Ny manager er på plass, og jeg må si jeg har tro på Hodgson. Erkebrite, gammel ringrev, en mann som kan få sjela tilbake i klubben. Håper jeg. Nye eiere MÅ vi ha, og det er visstnok like rundt hjørnet. Og så må vi doble antallet superspillere. Et par til som Gerrard og Torres. Ny stadion trengs, tenk på hvor mye mer penger United får inn enn oss på billettinntekter når de får 77.000 på kampene (eller hvor mange det nå er som møter opp på Biblioteket når de har hjemmekamp), mens vi har 44.000. Kamp etter kamp etter kamp. Vi kan ikke konkurrere mot dette, selv om vi vinner med utklassingsmargin når det gjelder stemning på hjemmebane. Men fremfor alt: vi må begynne å få opp egne spillere igjen. Scousere fra Akademiet, som blør for drakta. Så det er en lang vei å gå. Men vi er på vei dit! :)

Familien Mjølhus Theiss