Bruce Springsteen er sjefen!

Tirsdag reiste Gunther til Bergen og en fantastisk konsertopplevelse! Sjefen sjøl, Bruce Springsteen gjorde den første av to konserter på Koengen like ved Bryggen i Bergen, og jeg sluttet meg til mine gode venner fra Tau, Harald og Hans Arild, samt en kompis av dem som heter Håkon, og vi gjorde oss klare for 3 timer med rocke-kongen (de som hevder at Elvis har monopol på denne tittelen, kan ta seg et stev). Dette ble et musikkeventyr av de helt sjeldne. Hvordan den 59 år gamle skrotten klarer å levere med en så vanvittig intensitet i 3 timer er uforståelig. De allerede glimrende sangene blir spritet opp med mange hakk, og Bruce har en scene-personlighet som ganske enkelt gjør oss glade. Det var så utrolig kos. Ikke minst må det ha vært kos for småbarna som var med: en 3 år gammel jente på skuldrene til pappaen sin fikk synge inn i mikrofonen! Og en kanskje 5 år gammel jente fikk munnspillet etter at Sjefen hadde gjort The River. Jeg vet ihvertfall en ting: neste gang Bruce kommer til gamlelandet, skal pappa ta med seg både mamma, Sunniva og Aksel på konsert!

Men det var tross alt kvaliteten på konserten som var det viktigste. Høydepunktet for meg var Born to Run, som ble gjort identisk med plateversjonen, og som satt som en kule. Selv om det ikke er noen tvil om hvem som spilte hovedrollen, må vi ikke glemme The E Street Band. For en gjeng! En slik tight samspillende enhet, og en slik gnistrende spilleglede skal du lete lenge etter. Clarence Clemons på saxofon er blitt 67 år gammel, og herjer ikke rundt på scenen som før. Men han er selve definisjonen på ordet kul, og han spiller så vidunderlig vakkert. Gitarist Little Steven er Sjefens høyre hånd (selv om han står til venstre for ham på scenen), ham er det bare kjekt å se på, den tette gamle pluggen. Den store overraskelsen var den 18 år (!) gamle trommisen Jay Weinberg, som steppet inn for sin far som vanligvis trakterer trommene i E Street. Junior var helt utrolig, fjellstø og samtidig en villman som terroriserte trommeskinnene 3 timer i strekk. Og så har vi gitarist Nils Lofgren (bildet), som demonstrerte med all tydelighet at når du spiller gitar for Bruce Springsteen, så er det fordi du kan spille gitar. Soloen hans på Youngstown var uimotståelig vakker og velspilt.Dette var stor stas, det er helt sikkert. Når de 3 timene var over, visste jeg ikke hva jeg skulle si til de andre for å beskrive hva jeg syntes om opplevelsen. Og nå er jeg bare glad for at jeg fikk være med på dette.

Men en enda større opplevelse var Aksels dåp forrige søndag. Den har vi ikke laget bloggpost om enda, fordi vi venter på bildene. Men den kommer snart. Da skal vi også se på hvordan Jeanette og Aksel har hatt det i Bristol denne uka, der de sammen med Anne Lill har besøkt Silje, Robbie og ikke minst vårt nye familiemedlem, lille Oskar.