Mimring for spesielt interesserte: Australia

Det er agurk-tid i nyhetene og i avisene, og slik er det forsåvidt her på bloggen også. Ferie gir tid til å tenke (spesielt når man går og triller på Aksel til alle døgnets tider for å få ham til å sove), og tankene reiser ofte bakover i tid og til den andre siden av kloden, til vårt opphold i Australia. Derfor kommer nå en oppsummering av perioden fra januar 2006 til desember 2007, da familen Mjølhus Theiss hadde base i Perth, på Australias vestkyst.

Det vil si, det første halvåret var det bare Jeanette som bodde der. Hun hadde lenge før bestemt seg for å ta sykepleierutdannelsen på et utvekslingsprogram som innebar at de siste 2 årene skulle gjennomføres i Perth (det første året ble unnagjort i Stavanger). Dette bildet er tatt på første skoledag på Edith Cowan University, Churchland campus, februar 2006:Jeanette bodde sammen med sine medstudenter Elisabeth, Karoline og Michael i et hus de leide i et typisk forstadsboligområde, ca 15 minutters gange fra universitetet...I april kom Gunther på besøk. Vi hadde blitt kjærester høsten 2005, bare 4 måneder før Jeanette reiste. Det var tungt å være så langt borte fra hverandre i et halvt år, så denne 3-ukersturen kom VELDIG godt med...Den siste av Gunthers 3 uker på besøk ble brukt til en busstur fra Perth (som ligger nesten helt sør på vestkysten), til Exmouth, (som ligger midt på vestkysten). Denne turen var en fantastisk opplevelse med storslått natur, bl.a. Kilbarra National Park......og ikke minst snorkling i Exmouth , langs Ningaloo Reef, som er det vakreste korallrevet i Australia etter Great Barrier Reef...De 3 ukene (som også inkluderte produksjonen av Sunniva) tok så altfor fort slutt, Gunther måtte hjem til Sandnes og Jeanette skulle avslutte sitt første semester, og deretter kom hun hjem på 5 ukers ferie. I løpet av denne ferien giftet vi oss, før vi reiste ned til Perth sammen i slutten av juli 2006. Gunther gjorde sitt beste for å gjøre australier av seg når han nå skulle bo i landet i halvannet år. Første steg i australiseringsprosessen var å kjøpe en didgeridoo (urbefolkningens hoff-instrument) og prøve å lære å spille på den. Et prosjekt som bare ble delvis vellykket...Det første semesteret ble vi boende i huset Jeanette hadde leid sammen med 3 medstudenter. En av dem hadde flyttet ut, og dette gav plass til Gunther. Ingen optimal start på et ekteskaps-samliv å bo i kollektiv med 2 andre, men det gikk for ett semester, og vi hadde eget soverom og bad. Og så kom vi oss ofte ut da, blant annet for å treffe lokalbefolkningen:Dessuten fikk vi oss et skikkelig avbrekk midt i semesteret, da vi reiste på en ny busstur langs vestkysten. Denne gangen fløy vi opp til endestasjonen for forrige busstur, Exmouth, og ble med på en strekning helt opp til Broome, som ligger helt nord på vestkysten. Turen gikk blant annet gjennom Karijinni National Park, der Jeanette fikk demonstrert hva kvinner som er 6 måneder på vei kan gjøre...Dessuten fikk vi oppleve utrolig vakre 80-mile beach......og krokodillefarmen i Broome, der vi fikk se på nært hold hvor fryktinngytende nord-Australias saltvannskrokodiller er, og hvor søte de er når de er små...Etter denne turen var det tilbake til hverdag og etter hvert eksamensinnspurt (Gunther tok en psykologi-diplom på samme universitet som Jeanette, men på en annen campus, for de som ikke har fått med seg det). Så var skolesemesteret slutt, og vi flyttet ut av kollektivet og inn i vår egen leilighet (enda nærmere Jeanettes campus), i 3 etasje i dette palmeprydede komplekset...Her brukte vi ferietiden delvis til å kjøpe inn diverse utstyr til en stor begivenhet som vi hadde foran oss......og delvis til å nyte livet på City Beach. Dette bildet forteller om hvordan vi feiret juleaften:Og så kom det absolutte høydepunktet i Australia-tiden: onsdag 10.januar 2007 ca. klokken 10 om kvelden ble Sunniva født på King Edwards Memorial Hospital i bydelen Subiaco...Å få et barn er veldig spesielt i seg selv, å oppleve dette i et land på den andre siden av kloden, langt borte fra familie og venner, er nok ekstra spesielt...Det ble noen gledesfylte, men også utrolig krevende første uker. Sunniva snudde livet vårt fullstending å hodet, og som førstegangsforeldre kunne vi føle oss ganske så hjelpeløse. Da ble det vidunderlig godt å få Jeanettes mor Anne Margrethe og Leif på besøk da Sunniva var 3 uker gammel. Masse hjelp, og mange gode råd fikk vi med oss, i tillegg til at det var veldig kjekt å få besøk, og få vise frem Perth til dem...Vi sørget for at de fikk hilse på alle de obligatoriske australske dyrene, blant annet Koala-bjørnen...Vi siktet også inn dåpen slik at de fikk med seg den, i St.John Lutheran Church i Perth sentrum, søndag 11.februar...Men så reiste Anne Margrethe og Leif hjem etter 3 uker, og vår 3 måneder lange ferie gikk mot slutten. Nå skulle vi få prøve oss på en helt ny utfordring: Å kombinere foreldrerollen med at vi begge skulle være fulltidsstudenter...Det var tøft, men det gikk på ett eller annet vis. Men vi hadde stort behov for avkobling midtveis i semesteret, og reiste til Sydney på den andre siden av kontinentet. Operahuset har alle hørt om, og når man får se det på nært hold, skjønner man hvorfor det er verdensberømt. Det er et utrolig vakkert bygg...Urbefolkningen i Australia, aboriginerne, finner man overalt i landet, men ikke så ofte i deres tradisjonelle bekledning. Da måtte vi altså til Sydney...Så var det hjem til hverdag igjen og etter hvert eksamensinnspurt. Når den var overstått, reiste Jeanette med Sunniva hjem til Norge på sommerferie, mens Gunther ble igjen og fikk besøk av kompis og forlover Hans Egil, som ble med på den tredje bussturen nordover: vi begynte der forrige busstur endte, i Broome. Denne turen skulle gå helt til Darwin, midt på nordkysten. Turen gikk gjennom The Kimberley og Northern Territories...Høydepunktet på denne turen var eventyrlige Bungle Bungles...Disse tok vi for sikkerhets skyld i øyensyn også fra helikopterperspektiv. Det var et utrolig kick...Hans Egil var på besøk i 3 uker, hvorav 2 ble tilbrakt oppe i nord. De siste 2 ukene var jeg helt for meg selv i leiligheten i Pearson Street, før mine kjære jenter kom tilbake fra Norge...Vi tok fatt på siste semester på universitetet, og nok en gang fikk vi oss et deilig avbrekk midt i semesteret, denne gangen med en tur til Albany på sørkysten...Her var det vakre strender ut mot Sør-ishavet som vi hadde helt for oss selv. Sør for ekvator blir det kaldere dess lenger sør du kommer, så vannet var ikke så mye vits i å bade i. Men solen var med oss...På bilturen hjem fra Albany besøkte vi The Valley of The Giants, med sine enorme Eukalyptus-trær...Nok en gang var det hjem til hverdag og eksamenslesning, men nå nærmet det seg australsk sommer, og da kunne bassenget som vi hadde utenfor leiligheten (!) tas i bruk mellom lese-øktene... Så var eksamen over, og Jeanettes 3 års lange sykepleierstudium var avsluttet. Dette ble feiret med James Bond-ball på Burswood Casino...Snart skulle vi avslutte Australia-oppholdet og reise hjem til julefeiring, men først måtte vi enda en tur ut til øya Rottnest Island utenfor Perth, der vi hadde vært for å nyte livet mange ganger...Avslutningsbildet ble tatt ute på City Beach, hoffstranden vår bare 10 minutters kjøretur fra leiligheten. Det var veldig rart å skulle forlate Australia for godt, men vi gledet oss til å komme hjem til jul og hverdag med alle våre kjære i gamlelandet...Akk ja, det var tider som vi aldri får tilbake, selv om vi mimrer så ofte vi kan, og stadig plager alle våre venner og familie med minner fra denne tiden, slik jeg også gjør med denne bloggposten.

Men nåtiden er fortsatt viktigst, og nå er det kun en uke til vi skal på et nytt utenlandseventyr, 3 uker i Spania sammen med Silje, Robbie, Oskar (ikke hunden), Anne Lill, Odden, Emil og Amalie. En dugelig bloggpost derfra kommer i august, ha en vidunderlig sommer så lenge!

Ungdomsprest-tiden er slutt

På torsdag 02.juli hadde jeg min siste arbeidsdag som ungdomsprest i Gand menighet. Det var veldig spesielt å slå av pc-en og lyset på et ryddet og tømt kontor, og ta en tur rundt i kirken for å la det synke inn at en ti og et halvt år lang epoke nå er slutt.Jeg har kjent på det en stund at det å være ungdomsprest har sin tid. Jeg var 26 år gammel og singel da jeg begynte som ungdomsprest i Gand menighet januar 1999. Det koster litt mer nå enn det gjorde før å gå på jobb fredagskvelder og lørdagskvelder og ikke komme hjem før klokken ett på natten. Men det har vært en utrolig givende jobb å være prest for ungdommene i Gand. Det er et priveligium å jobbe med så mange unge mennesker som vil følge Jesus og bygge menighet, og se dem utvikle seg og vokse som mennesker og som kristne. Dette bildet er fra en desemberkveld i ungdomsklubben NIKKO:Høydepunktene gjennom disse årene har vært:
- å skape og gjennomføre konfirmantopplegget for 2000-kullet. Det var et kanon-år i konfirmantopplegget, og veldig mange i det kullet ble sentrale personer i ungdomsarbeidet i flere år etterpå. Jeg skal faktisk vie 2 par fra dette kullet i august!
- å organisere tur til Chicago for 20 ungdommer i 2004. Vi besøkte og lot oss inspirere av en stor menighet der i byen. Til sammen var jeg med og forberedte 5 turer til Chicago, og var med på 3 av dem selv, men denne i 2004 var et høydepunkt.
- å gjennomføre et 15 kvelders bibelkurs i skoleåret 05/06 (like før vi reiste til Australia), der jeg fikk med meg ca 25 ungdommer på en reise gjennom hele Bibelen.
Men det har vært masse annet spennende også gjennom årene. Likevel er det ingen tvil om hva jeg kommer til å savne mest når jeg nå har sluttet: det fantastiske stabs-fellesskapet i Gand. Dette bildet er fra en stabstur til England i fjor:Staben i Gand er preget av veldig dyktige mennesker som brenner for et felles mål om å skape gode møtesteder i menigheten mellom mennesker og Gud. Videre preges staben av gode samarbeidsforhold, det er en fryd å sette seg ned og jobbe frem ting sammen med dem. Og for det tredje er det en fantastisk humor og positiv "mobbe"-kultur i staben. En gleder seg alltid til å gå på kontoret når man tenker på de folkene man møter der.

Men nå er det altså over og ut, og det er ganske så vemodig. Men jeg trøster meg for det første med at vi fortsetter å ha Gand som vår menighet, hele familien skal på menighetsweekend i august, og Jeanette og jeg begynner i menighetsgruppe til høsten. Dessuten kommer jeg nok til å ha en del med staben i Gand å gjøre i min nye jobb som misjonskonsulent i Stavanger bispedømme. Vi skal få skikkelig gang på misjonsengasjementet i menigheten!

Siste bilde er fra avslutningsgudstjenesten min, der daglig leder Agnes gav meg en Liverpool-drakt som avskjedsgave. Sunniva satte sitt sterke preg på avskjedsmarkeringen, her er et kort øyeblikk der jeg fikk holde henne, resten av tiden sprang hun høyt og lavt og stjal nesten hele oppmerksomheten, mens hun kom med sin vanlige kunngjøring: "Jeg er ganske beskjeden!"Tusen takk til alle ungdommer, stabsmedlemmer og menighetsfolk som jeg har fått arbeide sammen med og ha fellesskap med gjennom disse årene. Det har vært litt av en reise!