Reiserapport fra Sør-Amerika, del 1 - BRASIL

Jeg hadde store forventninger til denne turen, både når det gjaldt opplevelser og faglig utbytte. Og de ble ikke bare innfridd, de ble overgått. Dette var en komlemiddag: kompakt og veldig godt! Men samtidig vondt. Vi møtte mange skjebner. Misjonen går ut til dem som har det vanskelig. Og ofte til dem som er aller lengst nede. Vi møtte noen av dem på denne turen, og fikk se at det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket. Og at misjonen tenner mye lys, det er det ihvertfall ingen tvil om.

Turen begynte i det sørlige Brasil, først i gigantiske Sao Paulo, verdens 6. største by med ufattelige 20 millioner innbyggere og deretter i mer beskjedne Curitiba (pekt ut på kartet)... De første to dagene var vi sammen med Misjonsalliansen i Sao Paulo. Misjonsalliansen er en av de 6 misjonsorganisasjonene jeg jobber med, og den første av 3 som vi skulle være sammen med på denne turen. I Brasil har de ingen norske misjonærer, men de har mange nasjonale medarbeidere, og ikke minst mange samarbeidspartnere i lokale menigheter fra forskjellige kirkesamfunn. Her besøker vi en menighet som driver et arbeid for å gi barn musikkopplæring. Disse barna bor i nærheten av et fengsel, fedrene deres er innsatte. Mange av barna har opplevd at fedrene deres slår og misbruker dem, og pastoren (i midten på bildet nedenfor) fortalte oss at en av hans største utfordringer er å undervise disse barna om Gud som en god far, for mange av dem har et fullstendig ødelagt bilde av hva en far er. En annen utfordring denne pastoren strever med, er trusselen fra narkolangere i området, som er sinte fordi barna er her isteden for å være på gata og selge stoff for dem...Stedet oste av positiv atmosfære og godhet, det var en flott opplevelse å være der. Neste stopp var ute i et slumområde, der barna smiler i sterk kontrast til elendigheten som omgir dem...Her bor det altså mennesker. Det setter irritasjonen min over den tette vasken vår oppe på badet i perspektiv...Men også her er det lystenning som gjelder: Misjonsalliansen og den lokale Assembly of God-kirken (pinsemenighet) driver arbeid blant barn og unge som holder dem borte fra destruktive prosesser og hjelper dem til å utvikle seg, ikke minst kreativt...Disse tenåringene har vært en del av prosjektet siden de var barn, nå er flere av dem selv med som ledere i barnearbeidet. De fremførte en flott dans til ære for oss...Vi besøkte også et tredje sted denne første dagen i Brasil, her var det stappende fullt av glade og høylydte barn, som ikke var vanskelige å be når vi fant frem kameraet...Dagen etter besøkte vi en metodistkirke som sammen med Misjonsalliansen driver en fulltidsbarnehage i slummen, hvor barna jobber med å utvikle seg som kunstnere, inspirert av store brasilianske kunstnernavn. Her er jeg ute i luftegården. Den er innegjerdet som om det skulle være et fengsel, men det handler nok mer om å hindre destruktive elementer fra å komme inn, enn om å hindre barna fra å komme ut...Vi tok en tur gjennom det området som denne sistnevnte kirken betjente. Et litt annerledes slumområde, ikke blant de fattigste, men spesielt med sine trange smau og sine mange etasjer med boliger. Morgan til venstre er min gode venn helt tilbake fra tenårene, som nå er prest i Bymenigheten i Sandnes. Leandro er Misjonsallianse-ansatt brasilianer som guidet oss, og som snakker utmerket norsk etter et par år i Norge...Vi møtte noen av dem som går i menigheten, og som viste oss enda et eksempel på at smilet ikke lar seg stoppe av en fattigdom som antagelig hadde satt de fleste av oss nordmenn fullstendig ut av spill...Men det var ikke bare misjon og slum vi brukte tiden på, vi besøkte også et slangemuseum i Sao Paulo, der vi bl.a. fikk se anakonda, klapperslange (bildet) og pyton...Fotball er pensum når man er i Brasil. Dette er muligens verdens mest fotballgale land, og dermed et fint sted å være for undertegnede. Vi fikk ikke med oss kamp, men vi besøkte i det minste et stadion, hjemmebanen til Corinthians, et av tre storlag fra Sao Paulo, som for tiden ligger ca midt på tabellen i den brasilianske toppdivisjonen ( de to andre lagene fra byen ligger på 1. og 2. plass)...Etter 2 dager i Sao Paulo tok vi nattbussen i 6 timer sørøver langs kysten, til Curitiba, en adskillig mindre, og veldig koselig by (3 millioner innbyggere blir jo bare en husklynge etter noen dager i Sao Paulo)...På spasertur gjennom sentum traff vi på disse hyggelige fransiskanermunkene, som sang for oss...I Curitiba gikk vi fra Misjonsalliansen til Misjonsselskapet (NMS), og deres samarbeidskirke, Den Evangeliske Kirke av Luthersk Bekjennelse Brasil (IECLB). Misjonsalliansen knytter seg til lokale menigheter fra mange forskjellige trossamfunn, NMS knytter seg til èn luthersk kirke, og da til hele denne kirken, ikke bare til lokalmenigheter. Første stopp var et mottagssenter for uteliggere, og deres daglige leder Telsey (til venstre på bildet. Til høyre sitter NMS-misjonær Mona Dysjeland)...Møtet med dette senteret og måten de driver på gjorde et dypt inntrykk og var et av reisens høydepunkter for meg. Den omsorgen Telsey viser for uteliggerne, og den bevisste planen for å hjelpe dem ut av uføret, fortalte om en mann som virkelig har blitt gjennomsyret av evangeliet. Men det tar på å ta inn alle disse inntrykkene. Ikke minst dagen etter at vi har tilbrakt natten på en buss. På kveldens oppsummering ble fokuset til Borg bispedømmes misjonskonsulent Lino Lubiana en smule tåkete...NMS har samarbeidet med den lutherske kirken siden de startet arbeid i Brasil i 1975. Men i nyere tid har samarbeidet blitt spisset til en spesiell gren av denne kirken: Fornyelsesbevegelsen Encontrão. Vi brukte en utrolig spennende formiddag sammen med folk fra ledelsen i denne bevegelsen og fra den grenen av bevegelsen som driver misjon: Missão Zero. Dessuten ledelsen for det teologiske fakultetet som vi bodde på i Curitiba, og som også er knyttet til Encontrão, FATEV. Vidar Bakke, til venstre er tidligere NMS-misjonær og vår guide på NMS-delen av turen, her sammen med Encontrão-bevegelsens leder...Det teologiske fakultetet FATEV var nettopp blitt rammet av en tragedie i det lille student-miljøet (60 studenter), en av studentene lå i koma etter en trafikkulykke, og sjansen for at han ville overleve minket for hver dag. I denne situasjonen stod studenter og lærere sammen, og den ukentlige bønne- og lovsangssamlingen var selvsagt preget av dette...Encontrão-bevegelsen står i en viss motsetning til ledelsen i kirken og til kirken generelt, og det er spennende rent faglig å få et innblikk i disse motsetningene, hva de går ut på og hvordan de håndteres. Etter møtet med Encontrão-ledelsen var vi med på åpningsgudstjenesten for en prestekonferanse for hele kirken, og vi fikk møte kirkens president, Walter Altmann. Her fra nattverdfeiringen under gudstjenesten...Etter to dager i sør, tok vi fly nordover til et av områdene der Missão Zero planter nye menigheter, og der NMS har hatt et tyngdepunkt i sitt Brasil-arbeid de siste årene. Vi kom først til Rio Preto, der en liten menighet ledes av dette unge ekteparet. De har mistet mange av sine sentrale medlemmer i det siste pga fraflytting, og sitter igjen med en kjerne på kanskje 15 personer. Det gjorde inntrykk på meg å se det pågangsmotet de likevel har, den offensive satsingen på å nå flere.Etter å ha besøkt det bittelille enkle kirkebygget deres og hørt det de hadde å fortelle, drog vi på en pizza-restaurant sammen med dem. Her serverte de pizza av alle mulige sorter. Til dessert: Pizza med sjokoladestrø. En noe skeptisk leder for misjonskonsulentene, Knut Hallen har neppe prøvd noe sånt tidligere, selv om han har vært ute en vinternatt eller to før. Han har nemlig vært misjonær i Thailand...Etter pizzaen kjørte vi en 2 timer lang busstur østover, til byen Santa Fe. Også her har Missão Zero plantet menighet. Men før vi besøkte den, var vi turister. Denne lille byen, som egentlig ikke har noe spesielt å vise til turistmessig, har gjort seg selv til en turistby med forskjellige virkemidler. Blant annet en gratis guidet busstur i en gammel amerikansk skolebuss...En av stoppestedene på bussrunden er apeskogen. Dette var opprinnelig en helt fri skog med aper i, som alle kunne gå inn og se på. Men som wannabe-turistby har myndighetene gjerdet skogen inn og tar betaling hvis man vil inn i skogen. Siden vi var prominente utenlandske gjester, kom vi inn gratis...Gravplassen i byen hører nok ikke til blant de vanlige turiststoppestedene, men vi tok likevel en stans der. Vidar Bakke fortalte oss om den katolske folkereligiøsiteten, som kommer godt til uttrykk på gravplassene. Gravene er overdådige og påkostede, fordi man ser for seg at de dødes ånder lever videre ved gravene. Katolisismen i Latin-Amerika er mange steder flettet sammen med tradisjonelle religiøse forestillinger, som for eksempel spiritisme. Man kommuniserer med de døde, og fortsetter å ha en relasjon til sine døde slektninger. Graven på bildet tilhører er 9 år gammel gutt, og inne i det lille "huset" ligger det blant annet leker som han kan leke med...Senere på dagen dro vi hjem til presten i den lutherske menigheten i byen (til venstre på bildet), der vi traff flere menighetsfolk, og fikk en utmerket grillmiddag i hagen. Dette er altså presten som Vidar Bakke har jobbet nært sammen med, i forbindelse med Missão Zero og NMS sitt engasjement i området. En spesiell ting her i byen er det meget gode forholdet mellom de forskjellige evangeliske kirkesamfunnene. Baptistpastoren (i midten på bildet) var en helt naturlig gjest når det kom besøk fra Norge til lutheranerne...Gjestfriheten er til å ta og føle på. Først fikk vi altså en solid brasiliansk grillmiddag med dessert hos presten. Deretter var det hjem til menighetsrådsformannen og hans familie til kaffe og kaker. Det var ikke noen slanketur vi var på...Selv om menigheten her i Santa Fe er større (og har eksistert lenger) enn menigheten i Rio Preto, sliter den med noe av det samme, mange har flyttet bort, og menighetskjernen har krympet. Likevel går de offensivt til verks: De planter en ny menighet i en naboby, og gir fra seg noen av sine viktigste ressurpersoner til denne menighetsplanten. Santa Fe-menigheten drømmer om å bygge seg kirke, tomten er klar, men mye må på plass før bygget står ferdig...Menighetsplanten holder til i Santa Fes naboby Aparecida. Selv om den bare ligger 30 minutters kjøring fra Santa Fe, er dette er en helt annerledes by, i en annen og mye fattigere stat. Her samles foreløpig ca 15 mennesker til gudstjeneste, og man når stadig nye mennesker ved hjelp av husbesøk og stor vekt på disippelgjøring (det vil si å hjelpe kristne til å vokse i troen og tjenesten). Vi fra Norge bad for presten, kona hans og noen andre menighetsfolk som vi fikk møte...Etter dette møtet med den nye menigheten i Aparecida, tok vi farvel med de 3 Bymenighets-folkene (de skulle bli igjen her i området noen dager til, for de har sitt menighetsengasjement knyttet til menighetsutviklingen her), og satte oss på en buss for en 8 timers tur ned til Sao Paulo. Her fikk vi en 3 timer lang natt på hotell, før vi satte oss på flyet til Guayaquil i Ecuador. Opplevelsene våre der skal refereres i en bloggpost som kommer om en uke eller to. Brasil var en fantastisk opplevelse, det er stort å få se på nært hold alt det gode Gud gjør i menneskers liv gjennom misjonens og den lokale kirkens tjeneste...